Vennligst ignorer den småarrogante tittelen. Takk på forhånd.

Jeg vil gjerne ta meg tiden til å takke DEG, samt. dedikere ET HELT INNLEGG TIL DEG(er ikke hver dag en ukjent blogger som mangler kvalitet i bloggens innhold, tar seg tid til slikt). I dag, når jeg kom hjem fra jobb, hadde jeg fått en pakke. Denne pakken inneholdt Matilda, og med Matilda fulgte et fint lite brev hvor det stod som følgende:

"Hei(HER VAR DET TEGNET EN LITEN SMILEY)
Matilda, ja. Fy Steike, for en jente hun er. Hun er tøff.  Modig og unik. Hun gjør det hun føler er riktig, og står for det. Akkurat som du." 


Dette kan muligens være det vakreste jeg noen gang har fått lest opp for meg siden den gangen jeg lærte at jeg, til tross for populær mening, ikke hadde Aspergers syndrom likevel. Og Matilda da, Matilda, som er en av mine yndlingsbøker, og muligens også den eneste vennen jeg hadde som barn(har aldri skjønt det med at fiksjonelle karakterer ikke er ekte). Du, vennelige fremmede(vennligst avslør din identitet), jeg vurderer å gi deg mitt førstefødte, så glad ble jeg.

Edit: etter en del overtaling fra min mor, så må jeg nesten komme tilbake til deg når det gjelder mitt førstefødte..... 

Men virkelig, tusen, tusen, tusen takk.

Kommer forresten snart et innlegg om hva slags kunder en kan forvente som ansatt i den svært populære butikken jeg jobber i som selger meget populære teknologiske produkter.
Gled deg, og slikt. 

Takk igjen!

Jeg gjør opp for innlegget i går ved å fortelle litt om selvrespekt. Ps, de siste innleggene mine har gitt inntrykk av at jeg opplever glede i hverdagen, og den skyldfølelsen kan jeg ikke leve med. Derfor skal jeg fortelle litt om selvrespekt. 

Det finnes mennesker som drikker for mye. Også finnes det mennesker som meg. Mennesker som drikker med måte. Respektable mennesker som fortjener alt godt i verden. Her er forresten et bilde av meg sist jeg drakk.

  

Jeg drikker ikke ofte. Jeg er faktisk ikke særlig glad i alkohol-smaken, bare få muligheten til å fortelle folk jeg hater at jeg hater de, og skylde på alkoholen dagen etter. Det er som når folk spør meg om jeg er forelsket. Og da ser jeg på de med et seriøst blikk, og spør om det å være forelsket innebærer å føle.
  

Jeg, som alle andre kvinner mellom alderen 3 - 95, har en tendens til å sende meldinger når jeg er full. Og disse meldingene er som oftest til Jens Stoltenberg. Men hvis Jens ikke svarer, så går jeg nedover kontaktlisten min. Her er meldingene jeg sendte til en av mine top fem kontakter på mobilen(har 6 nr. nå!!!) Jeg kaller denne delen av kvelden for: dette er hvorfor jeg hater meg selv.

21:35: Hei :D

21:36: SVAR DA

22:06: MISTET TELFNON ÅP DO. KLARER IKE Å SKRUAV STORBKSTAVER.

22:08. SEXY

22:30. 3 FLSKR VIIN R GDT FOR HJRNEN

23:45: VGINA1 MIN HAR DOWNS syndrOM.

24:00: TAT AV MG TRRRUSNE. 

??: SEX MD UTLEDNNG. tula, VIL IKE HA AIDS.

??:??: KDJGKSDFGHK H

??:??: SGJHD WEKJGHKJSDG JKLOVE <4

??:??: Hei, dette er en venninde av Teuta. Vi finner ikke Teuta. Hvis du vet hvor hun er, så ber vi deg om å ringe tilbake på dette nummeret. Vi har kontaktet politiet og har nå lett etter henne i tre timer. Vær så snill og ring hvis du har noen informasjon.

03:25: FICK DGE.

05:54: R U OK? Begynner å bli bekymret for deg. Hilsen Teuta.

08:06: Greit. Ikke svar. Hore.

Får svar rundt 10: 15: Jeg vet ikke hvem du er, men vær så snill å slutt å sende meg meldinger. 

Jeg fant senere ut at det var min far jeg hadde sendt meldinger til. Vi snakker ikke med hverandre om det, men psykologen min sa at det var veldig forstyrrende og jeg burde komme innom minst tre ganger i uken heretter. Jeg tror hun er forelsket i meg. 

---------------------------------

I morgen skal jeg drikke og forbedre selvrespekten min.
 

I det siste har jeg hatt veldig lyst til å bli en mammablogger. Dette virket som en suveren plan, helt til jeg innså at man måtte ha et barn for å bli en mammablogger og få hengepupper. Jeg er i dyp depresjon, som dere sikkert forstår(les tittel på innlegg). Så jeg bestemte meg for å gjøre det alle deprimerte gjør - ha sex med potensielle sykdomsbærende fremmede. 

Tulla.

De har blitt sjekket minst en gang i løpet av de siste tre årene.  Men du vet hva de sier, kjærligheten er fargeblind.
Har derfor vært for travel til å blogge. Seems legit? Yeah, good. 

I går hadde jeg veldig lyst på fire bananer etter at jeg allerede hadde spist tre. Som dere sikkert vet, så ble bananer oppfunnet av Hitler i 1936 når han var på ferie i Hawaii.

Jeg, til tross for min forkjærlighet for det jødisk folket(har nevnt dette før), er veldig glad i bananer. Men etter fire bananer, måtte jeg tvinge meg selv fra å ikke spise flere.
Denne sangen beskriver hvordan jeg hadde det.

Livet. Er. Hardt.

Livet er faktisk så hardt at jeg fikk jobben jeg søkte på for seks(?) måneder siden. Jeg skal nå jobbe i en butikk som selger meget poulære teknologiske produkter. Dette er jo på mange måter strålende. Helt til det vil komme en dag hvor jeg vil befinne meg i denne situasjonen:

Møtt kunde nr. 1!
 
Dette er Tobias. 
Kallenavn: Tober'n.
Bosted: Råde.
Kjønn: mann.
Alder: 38
Yrke: Livsnyter.
Utdanning: Livets skole.
Interesser: Grilling, gå i shorts, spise, Volvoer.
Yndlingsfilm: Die Hard 1, 2, 3.  De fleste filmer med Bruce Willis i hovedrollen. 
Yndlingsbøker: ???

Tober'n kommer inn en dag og spør meg hva han skal gjøre med datamaskinen sin:

 
Da vil mitt svar være:

Tror dette vil gå skikkelig bra as, dere. Skikkelig bra. Jeg er også på radioen i ny og ne. Sjekk det ut, hvis dere føler for det. 

Her ser jeg på Paradise Hotel og er stolt av  tilhøre en så intelligent generasjon.  

I går ble jeg sendt profilen til en random chick på facebook. Ble bare fortalt at hun var kristen. Min respons til det var; "Ok". For jeg er veldig for religioner, det er fint å ha noe å tro på. Selv så er jeg veldig religiøs, og en trofast tilhenger av Alkohol(husk: alltid stor forbokstav når du skriver om en gud)

Jeg ble veldig inspirert og bestemte meg for å skrive et åpent brev til vedkommende. På bloggen min, så klart.

----------------------------------------

Kjære Jomfru.

Når jeg var yngre, hadde jeg gjentagende drømmer hvor jeg drømte at John Travolta ville ha barn med meg. Jeg var fast bestemt på at dette var sant, og tenkte at det måtte ha noe med vår lignende haker å gjøre. Den frykten har nå utviklet seg til et hat for mennesker med lignende haker som meg, og John Travolta. Long story short, du tilhører ingen. Du eier deg selv. DU er din egen person. Det er noe du er, uansett om du er religiøs eller analfabet. Det finnes mye godt i religioner, samtidig som en ikke kan nekte for at det finnes mye ikke-godt i religioner. Du må først og fremst leve for din egen skyld, og ta avgjørelser ut i fra hva DU føler, ikke etter hva religionen din forteller deg at du skal gjøre. Derfor kan heller ikke noen religion eie deg.  

Hvis ikke du er superfreak og med i sånne sexkult- greier. Og hvis det er tilfellet, så kan du bare la religionen eie deg, for da vil antageligvis ingen andre ha deg heller.
 
Ha det.

------------------------------------- 

Dagens inspirerende ord er til fremtidige foreldre, og nåværende foreldre: hvis ikke barna dine er republikanere, så gjør du en ålreit jobb. 

Ps, hadde jeg visst hvordan man stengte kommentarfeltet på dette innlegget, så ville jeg gjort det.
Dette var et fryktelig innlegg. Jeg beklager på vegne av Brad og Angelinas adopterte barn. 

Som dere kanskje vet har jeg jo nummeret til politiet. I det siste har jeg sendt meldinger og spurt om vi skulle finne på noe siden det er så lenge siden sist, men jeg får aldri noe svar. Er så sykt lei av å være den eneste sosiale i vennegjengen min. 

Men hey, jeg har faktisk nyheter! I alle disse årene jeg har vært en kvinne, har jeg aldri vært på radioen. Før fredag den tjueniende mars hvor jeg fikk æren av å være en kvinne på radio. Nrk Østfold, for å være mer eksakt. Det var min første dag, og slik jeg har fått det for meg, så er jeg en del av panelet. Jeg og to flotte kvinner snakket om miljøet og Mensa(Mamma trodde først at jeg skulle snakke om mensen! Haha!).  Jeg fikk høre at jeg bare skulle være meg selv, av alle andre, men av mamma så fikk jeg høre at jeg ikke skulle være meg selv. Så jeg bestemte meg for å tilfredsstille de begge, så jeg var både meg selv og ikke. Som når programlederen spurte meg om hva som måtte til for at påsken skulle bli fin for meg, og jeg svarte alkohol. Der kom min ordentlige personlighet frem, derfor så måtte jeg minne meg selv på at jeg ikke skulle være meg selv fult ut(derfor beklaget jeg også for at jeg bannet, og jeg tror de tilga meg), derfor så reddet jeg meg selv ved å legge til et:"tulla", etterfulgt av et "venner og kos".

Og det er da virkeligheten innhentet meg: Jeg hadde sagt ordet kos. KOS?! KOS? 
 
Så fort jeg kom ut døren så var jeg helt:
 
For kos er virkelig det styggeste ordet som finnes. Så fort Jens Stoltenberg har tatt kontakt med meg, så skal jeg be han om å fjerne ordet for alltid. For det er vel slike ting statsministere gjør, ikke sant?

Det er som når mamma forteller meg at hun egentlig liker Pia Haraldsen, og jeg forteller henne at det kan hun umulig mene. For jeg mener, det er Pia Haraldsen. Det ville strengt tatt ikke forundret meg hvis selv Pia Haraldsen ikke likte Pia Haraldsen. 
 
Ja, smil du, Pia Haraldsen. Smil, som om du har noe å smile for. Bare smil.   

Mamma var veldig nysgjerrig, og jeg fortalte mer enn gjerne til alle som var interesserte.  Dvs, mamma og naboens katt. Mamma sa faktisk: "Se, Teuta! Se hvor fint livet kan være hvis du bare slutter å være så negativ! Livet kan være så uendelig vakkert, og alt godt kan skje deg hvis du bare tillatter det!"
Og da var dette min reaksjon:
 
 
 

Og dette var mammas reaksjon:
  

Men jo, 26 april vil jeg være å høre på NRK Østfold igjen. Jeg trodde de kun tullet når de spurte om jeg ville være med, noe jeg selvsagt sa ja til kun for å holde spøken gående. Men i går fikk jeg en email som bekreftet denne fremtidige avtalen vår. Og som om ikke det var hyggelig nok gjort av de, fortalte de meg også hva jeg vil bli i denne emailen, i tilfelle jeg hadde glemt det på vei hjemover. Noe som kan skje selv de beste. 


Det må være den fineste emailen jeg noengang har fått siden den emailen jeg fikk om at Billy Jean ikke var min elsker, hun er bare en jente som mener at jeg er den rette. Men ungen! Ungen er ikke min sønn. Det var også en fin email.

Ålreit, det er alt for denne gangen. Til vi møttes igjen, husk kjære barn, hvis en av det motsatte kjønn liker statusen din på facebook, så har vedkommende helt klart lyst på deg. 

Og i dag er den dagen i året, og til ære for bursdagen min, har jeg tatt et bilde av meg selv:

Jeg føler at dette bildet ikke bare forteller hvor voksen jeg ser ut som nittenåring, men også hvor beskjeden og ydmyk jeg er som person. Samtidig som det beskriver personligheten min på en suveren måte. 

Det minner meg om når når mamma kommer hjem med matvarer og spør om noen vil hjelpe henne med å bære de inn, og jeg reagerer alltid på denne måten:
 
For alle vet jo at maten i et hus hvor det bor utlendinger i forsvinner innen et par minutter. Men i dag, som 19 åring fikk jeg mat av alle! Det var veldig fint å ikke måtte sitte ved McDonalds og vente på at forbipasserende ga meg mat.

Til og med broren min har plutselig begynt å erkjenne min eksistens! Han sendte meg denne på facebook: 

  
Fantastisk humor ligger i genene våre. 

Mamma spurte meg hva jeg ønsket meg til bursdagen min, og jeg svarte at jeg ønsket meg det alle mennesker ønsker seg:

  
Og en kasse bananer, og Blonde on blonde av Dylan i vinyl.  

Tulla. Mamma spurte meg hva jeg ønsket meg til bursdagen min, og jeg svarte som vanlig: en tidligere død. Mamma setter ikke pris på denne delen av humoren min. Så når jeg hadde fulført den setningen, føltes det som om jeg var med i en episode av Hells Kitchen:
 
"Mamma, jeg.... jeg bare tulla"
 
"Mamma....jeg vil ikke dø på ekte, jeg lover"
  

Vi ble begge enige om at døden er et tema vi ikke nevner i huset vårt fra nå av. Noe som er ganske deprimerende, for hva annet snakker man om ved middagsbordet? 

Forresten! Jeg liker når dere liker innleggene mine. Det gjør meg glad, og det er nesten så jeg tror på dere. Men jeg tør ikke helt å tro på folk. Spesielt ikke etter alle de gangene mamma sa at jeg en dag ville bli den peneste jenta i verden.

Still waiting, buddy. Still waiting. 
 

Dagens tips\inspirerende ord er: "About three things I was absolutely positive. First, Edward was a vampire. Second, there was a part of him and I didn't know how dominant that part might be- that thirsted for mye blood. And third, I was unconditionally, and irrevocably in love with him"

Var ikke det morsomt? Nei? Ok.....

Takk for alle bursdagsgratulasjoner\gaver\arvelige sykdommer fra foreldrene mine, osv. osv.
Takk igjen!  

Siden ingen tok dette seriøst på facebook, legger jeg det ut her og. 

Jeg anser ikke disse kommentarene som nok hjelp.

Takk for all hjelp på forhånd. 

Hei, bloggen!

Unnskyld for at jeg ikke har blogget, har bare vært så sykt opptatt med å leve livet og ha det gøy at jeg helt har glemt at jeg hadde en blogg, he he!

Nei.

Jeg har vært syk. For en stund siden, kom det en ukjent mann bort til meg på bussplassen og hostet, også ble jeg bare syk. Det gjør han til den åttende mannen i over snart seks måneder som har smittet meg med et eller annet ukjent. 

Jeg har forresten vært i England med klassen, og møtt mange britiske folk.
 
Det var fint. 

Her om dagen(når det faktisk var, husker jeg ikke. men det har skjedd) drakk jeg vin. Timene etter husker jeg ikke, men jeg tror jeg hadde det gøy. For når jeg våknet opp, hadde jeg fått en ny kontakt på mobilen.

Jeg vet ikke om du helt ser det, men jeg kan forsikre deg om at jeg nå har nummeret til Jens Stoltenberg. 

Nå har jeg fire kontakter på mobilen:
1. Mamma
2. Politiet
3. Julie
og nå Jens Stoltenberg.

Det er en gledens dag her i gasskammeret. Men jo, uansett, tilbake til historien!
Jeg bestemte meg for å ringe, bare for å bekrefte at det virkelig var Jens Stoltenberg jeg hadde møtt dagen før på Puls(utested i Fredrikstad). Jeg kan være veldig spontan hvis jeg bare får tid til å planlegge i forveien. Jeg ringte en gang. Ingen svarte. Jeg ringte en gang til. Fortsatt ikke noe svar. Kanskje Jens stod i dusjen og hadde ikke hørt at jeg ringte? Selv statsministere dusjer jo i ny og ne, ikke sant.
  

Eller kanskje han var ute og matet endene. Både jeg og Jens er veldig glade i dyr. 
 
 
Jeg ringte atter en gang, og fikk fortsatt ikke noe svar. Nå begynte jeg å bli bekymret. Noe kunne skjedd han etter at vi gikk hver vår vei, tenkte jeg. Jeg bestemte meg for å dele dette med min mor, så hun også kunne være klar over at Jens ikke svarte.

Meg: Mamma, Stoltenberg svarer ikke på telefonen.
Men jeg tror mamma hørte feil, for hun svarte at pappa kommer hjem fra jobb klokken fem, og at han hadde kjøpt bananer til meg, slik han hadde lovet dagen før.

Det har nå gått over 2 måneder, og jeg har fortsatt ikke fått noen kontakt med Jens Stoltenberg. Derfor har jeg tenkt til å lage flyers og henge de opp på skolen i håp om at noen andre har fått noen kontakt med Jens. Vet du noe, så legg gjerne en kommentar igjen.
Hilsen BekymretJenteSomErVennMedJensStoltenberg@hotmail.com

Men det minner meg om den gangen mamma spurte meg om hva jeg ville ha til middag, og jeg svarte ingenting.
Men så fort hun snudde seg.... hvisket jeg: "Alt......"
  

Jeg fant forresten også en gif av meg selv når jeg var yngre og emo:
  
Er fortsatt like singel forresten.  

Jeg er klar over at dette kanskje ikke er det morsomste eller det mest underholdende innlegget jeg har skrevet, men det var for det meste å gi livstegn. Men ler dere ikke av vitsene mine, så gjør jeg det. 

 Til vi møtes igjen, vær trygge, ha det bra og ikke glem, barn, alt du markerer med urin eier du for alltid. 

Jeg har forresten planer om å komme med inspirerende ord\råd\forslag til dere på slutten av hvert eneste innlegg. 
Hvorfor?
Hvorfor ikke.  

"Det gjelder bare å ha hodet oppe på dager som dette", sa hun forkledd i et anstrengt smil. Det gikk straks opp for meg at jeg hadde valgt en feil dag å ha vondt i nakken på.
I og med at jeg gikk kledd en småironisk politisk t skjorte, fikk de meg til å repetere hver fase livet bestod av flere ganger, fra fødselen til alderdommen, til døden. For å forsikre seg om at jeg ikke var en Rød Ungdom, de ba meg om å ikke bekymre meg, dette var "en standard prosedyre". Og for å forsikre seg atter en gang om min nøkternhet, måtte jeg gjenta setningene baklengs, stående på ett ben med en finger pekende mot nesetippen. Jeg lurer på om dette er en posisjon fra Karma Sutraen, tenkte jeg for meg selv. Når det gikk opp for de at jeg ikke hadde noen vanskeligheter med å forstå de store ordene jeg ble fortalt, ga de hverandre High Fives for å ha sluppet unna et møte med døden, eller Rød Ungdom som de også blir kalt. Vortene hun hadde i ansiktet utgjorde karlsvogna. Jeg stammer ikke fra et attraktivt folk, tenkte jeg. Aldeles ikke.

"Hvor ofte røyker du om dagen?"
"Ikke så ofte", svarte jeg. Apropos røyking, det var fem minutter siden sist; det var dags for å synde. Jeg dro en sigarett til leppene mine, og fant fram lighteren. Misnøyet spredte seg like hurtig som aids i en homofil bar på 80 tallet  i ansiktene til de rutinekåte førtiåringene til tvers for meg. Jeg fortalte de i det minste ikke at jeg røyker fordi jeg håper på en tidligere død. 
"Vet du hva problemet ditt er?" Spurte Bård Hoksrud-tvillingen.
"Mangelen på filming av nakne smågutter?" Var det jeg ville si, men det jeg endte opp med å si var: "Nei, det kan jeg ikke tenke meg fram til, onkel Ismajl". Og det visste jeg virkelig ikke hva var. Jeg vet svært lite om meg selv, og enda mindre for hver dag som går. I mitt hjemmeland er det forresten en skikk å refferer til eldre menn som onkel, og det er en tradisjon foreldrene mine har forsikret seg om at jeg har fulgt. Dette er også en av de mange grunnene til at jeg treffer en psykolog regelmessig. "Det kan du ikke tenke deg fram til?" Han fnøs av svaret mitt, og ristet skuffet på hodet. "Vent, la meg omformulere den setningen", sier han. Noe jeg lar han gjøre siden han spurte så pent. "Vet du hva problemet til DIN generasjon er?" Ja jøss, ser man det. Klokken var ikke engang slått tolv, men jeg hadde allerede fått ansvaret til en hel generasjon. Det er litt av en prestasjon for en underachiever! Jeg ville svare noe som: "mangelen på alkoholinntak i hverdagen?" Men han avbrøt tankegangen min før jeg engang fikk formet ordene, og svarte: "mangel på engasjement". Jeg hadde ihvertfall riktig i at det var mangelen på ett eller annet, tenkte jeg og ga meg selv en velfortjent klapp på skulderen. "Mangelen på fremtidsplaner! Si meg", sa han og tok en filosofisk pause før han fortsatte. "Hva vil du gjøre etter videregående?"
Bli en annerkjent prostituert, var det jeg ville si. Det jeg endte opp med å si var sannheten: "Jeg vil skrive". "Skrive", sa han med et hånlig tonefall. Skrive. De synkroniserte de vårkåte latrene deres, og øynene deres gnistret på en måte kun mennesker som var utilfredsstilt seksuelt, kunne gjøre. Skrive, dette måtte være ett nytt ord for han, tenkte jeg. Jeg så han berøre ordet varsomt med tungen , mykne det til med spytt, for å så rive det i fillebiter.

Foreldrene mine hadde arrangert en intervensjon for å skremme meg til å velge riktig karriere. Det hadde skrevet opp flere punkter de skulle ta opp, deretter krysse ut, tilfredsstilt over å ha gjort noe produktivt ut av en så kortvarig dag. "Hva med militæret", skrek pappas søskenbarn, tilfredsstilt over at de få hjernecellene hun hadde hadde klart å uttale et ord bestående av mer enn tre bokstaver. Jeg prøvde å se for meg selv i militæret og humret. Jeg hadde styrken til et spedalsk spedbarn, og hadde antageligvis kreptert allerede før jeg hadde kommet frem. "Hun er for mager til å kunne utføre noen form for fysisk arbeid", sa mine foreldre i kor, og prøvde å skjule gleden av å ha sagt det samme samtidig. Dette var enda et tegn på seksuel dehydrasjon, det er svært vanlig blant voksne mennesker. Jeg håpet at de ikke anså samleie som fysisk arbeid, for da hadde jeg virkelig ingen realistiske fremtidsplaner. "Hvis vi er heldige, så får hun seg en rik ektemann eller vinner i lotto en dag. Hun forstår ikke hva hun gjør mot oss!" Svarer tyskertanten min i det hun tenner på en sigarett på en melow-dramatic måte. Aaaand the oscar goes to the Mike Tyson look-alike! Jeg lukket igjen øynene, strammet munnen og prøvde å få til en slow-clap til å spre seg rundt i rommets befolkning. Jeg dultet til moren min i håp om at hun i det minste ville hive seg med på bølgen eller en annen form for ros til ære for min tante. Nei. Nei, ikke denne gangen, Teuta. Kanskje nesten gang. 

Jeg ble fortalt inspirerende taler av deprimerte, middelaldrende jomfruer, og dette bekymret meg litt.

------------------------

God jul!

What's up, motherfuckers!

Jeg var på ball i går. Det var på ballet jeg fant ut av hva jeg skal bli i livet:

Det var forresten ballkjolen min. Til dere som lurer, så er det en original Dolce & Gabbana. Jeg synes Twitter er jævla idiotisk drittnettverk, du kan forresten følge meg på twitter ved å trykke på denne lenka: penis.

Dere må ikke, for jeg er ikke særlig morsom, men gjør du det, kan jeg garantere deg at du vil se slik ut:
 
Mann eller kvinne. 

Og forresten, gjett hva som skjedde her om dagen!
 
Jeg er en heldig jente. 

I og med at begge mine foreldre vokste opp fattige, så har jeg aldri hatt privelegiet om å spørre foreldrene mine om økonomiske hjelp, eller klage, for den saks skyld. For de hadde alltid en skjenneprek klar hvis jeg klaget over noe.

Mens venninene mine vokste opp med slike foreldre:
 

Så vokste jeg opp med slike foreldre:
 
Dette er et bilde av de på bryllupsdagen deres.

Og når jeg var yngre ønsket jeg meg en Bratz dukke. Bratz var dyrt når jeg var ung, og jeg hadde spart og spart i flere måneder, og trengte kun 100 kr før jeg hadde råd til en. Jeg bygde opp motet til å spørre min far om jeg kunne få 100 kroner av han. 
Noe som førte til dette:

"Kom hit", sier han og ser på meg:
 
Jeg vet at det er serious shit, når de bruker hele navnet mitt.

"Når jeg var på din alder, så lagde vi dukker ut av gress", forteller han meg. 

"Men pappa, det er jo umulig", svarer jeg og har logikken på min side.

"SIER DU AT JEG JUGER? KALLER DU MEG EN LØGNER? JEG ER 46 ÅR GAMMEL, OG MIN 18 ÅRIGE DATTER TROR JEG LYVER?"
Foreldrene mine har fått det for seg at så lenge de nevner alderen sin, så vinner de automatisk enhver diskusjon. 

"Nei, pappa. Det var ikke det jeg..."

"NOK! Samtalen er over".

"Ok..."

Og det er historien om hvordan jeg ble en deprimert, kynisk drittkjæring.
 
 
I februar er det Black History Month. Vi gjør ikke så mye ut av det i Norge, men dette er uten tvil noe som burde nevnes, synes jeg. Jeg har også lenge hatt mistanke om at jeg er svart, men mamma forsikret meg i går kveld om at jeg ikke er det.  Det er alt jeg vil si om den saken.

I februar er det også valentinsdag, og siden alle par er helt bitches som oppfører seg som bitches:
 
Så har jeg brukt tid og krefter på å spørre min bestevenn, Google, om hjelp. Google var til hjelp som vanlig, her er det jeg lærte:
La oss si du går forbi et par som enten holder hender\kysser\eller har samleie. Så går du bort til dem og skriker: HVORDAN KUNNE DU? JEG GA DEG ALT! ALT! DU TOK JOMFRUDOMMEN MIN(NB! Må ikke forveksles med hunden min på sims. hunden heter det)!!!" Også løper du unna.
Hvis du føler for å improvisere, så kan du eventuelt

a) Slå til gutten

b) Legge deg ned på baken å gråte

c) Late som om du får et hjerteinfarkt.

You're welcome.  
En stor del av det å være av utenlandsk opprinnelse innebærer å alltid bli spurt om jeg har fått meg en kjæreste enda. Jeg sverger, den neste som spør meg om dette, får et halsbånd av meg:

Tyskertante, hvis mamma har visst deg bloggen min, og du har lært å bruke Google Translate, så vil jeg forsikre deg om at jeg fortsatt er singel. 

I går tok jeg bussen med broren min. I hver buss, er det alltid en gruppe høylytte tenåringer. Jeg har alltid vært veldig stolt over at jeg ikke er en av de tenåringene, og tok stolthet i å vite at broren min heller ikke var sånn. Men så fort jeg gikk inn bussen, så ble jeg møtt av dette synet:
  
Min bror, to andre gutter. To andre bitches i bakgrunnen, og en mobil som spilte LMFAO. 
De første to minuttene, vurderte jeg selvmord, så tenkte jeg: "BRING. IT. ON". Så var jeg helt: 
   

Jeg har aldri sett broren min mer sint.
Det var det beste som noengang har skjedd meg.

Og i tilfelle det var noen som lurte på hva jeg skulle gjøre på valentinsdagen:
  
Ba dum tsss!